• Snorre Sturlason forteller at høvdingen bestemte seg for å bli konge over Norge, fordi han ble utfordret av den stolte kvinnen Gyda fra Hordaland. Hun nektet å gå til sengs med han før han hadde lagt hele landet under seg. Han giftet seg med henne etter å ha oppfylt Gydas krav. Denne fremstillingen er nok oppdiktet, men Snorre får likevel fram et viktig motiv bak Haralds erobringslyst

• Snorre beskriver Harald Hårfagre som en småkonge fra Vestfold med familiebånd til Ringerike og Hadeland. Han knyttes til ynglingsætten, som i likhet med ladeætten fra Trøndelag kunne føre slekten tilbake til de gamle gudene

• Danskekongen og ladeætten var Haralds viktigste konkurrenter og kongemakt i Norge. Det er ikke usannsynlig at de gikk sammen for å nedkjempe vikinghøvdinger som plyndret skip på vei mellom Nord-Norge og handelsplassen Sikringssal i Vestfold. Men alliansen ble ikke varig

• Rogaland og Hordaland ser ut til å ha vært Haralds kjerneområde, der rådde han over flere kongsgårder

• Harald Hårfagre sendte sønnen Håkon til oppfostring hos den engelske kongen Adelstein. Der ble han kristnet. Både Sverige og Danmark ble samlet til egne riker samtidig med Norge

• Da Harald døde omkring 940, brøt det ut kamper mellom sønnene hans om hvem som skulle arve riket. Håkon vendte hjem fra England og gikk seirende ut av den blodige brødrestriden. Han fikk navnet «den gode» pga. det gode forholdet han hadde med bøndene

• Mye tyder på at norrøne høvdinger hadde stor respekt for deler av den samiske naturreligionen, særlig samenes magiske evner som helbredere og deres bruk av trolldom. Det er ikke usannsynlig at samene gav gaver til høvdingene som gjenytelser for at de fikk militær beskyttelse mot inntrengere og tilgang til viktige varer. Samene fikk jern, korn, importvarer i bytte mot pels, hvalrosstenner, dun og hvalolje

• Ekteskap mellom høvdinger og samekvinner tyder på et godt forhold, og sameskatten var en viktig inntektskilde for kongene

• To konger ved navnet Olav fortsatte hårfagreættens kamp for å beholde kongemakten i Norge. Både Olav Tryggvason og Olav Haraldsson hadde ranet til seg enorme rikdommer på tokt, som de brukte ti å skaffe seg hirdmenn og til å kjøpe seg støtte blant norske høvdinger. De satte seg som mål å erobre og kristne landet

• Olav Tryggvason ble drept i slaget ved Svolder i år 1000

• Olav Haraldsson kom til landet i 1015 og klarte å legge landet under seg. Han gjorde kristendommen til den eneste tillatte religionen og slo hardt ned mot dem som nektet å godta dette. Han knuste gamle gudestatuser, bygde kirker og utnevnte biskoper

• Mange holdt fortsatt fast ved den norrøne religionen, de trodde at kristendommen ville ødelegge mye av grunnlaget for de urgamle maktposisjonene de hadde i bygdene

• Den danske kongen Knut den mektige utfordret Olav Haraldsson. Han fristet de norske høvdingene med rike gaver. Olav ble tvunget på flukt, men i 1030 vendte han tilbake. Han ble drept av sine hovedmotstandere på Stiklestad i Trøndelag

• Knut den mektige sendte sønnen Svein og morens hans, Alfiva, til Norge for å overta og styre landet, men sagaeneforteller at det ikke gikk lenge før de ble drevet på flukt. Mange mente at de nye makthaverne brakte ulykke med seg, og i 1035 ble Olav Haraldssons sønn, Magnus, tatt til ny konge. Olav sin martyrdød på Stiklestad gav styrke til sine etterkommere

• Den kristne læren om synd og frelse stod i skarp motsetning til levereglene i det førkristne samfunnet, der god moral, troskap til slekt, familie og venner var det viktigste

• Mennesker som kirken mente va fortapt, ble plassert utenfor kirkegårdsmuren. Det gjaldt udøpte barn, kvinner som døde i barsel og selvmordere.

• Kvinner ble i større grad underordnet mannen. På en annen side var det flere sider ved kristendommen som kan ha virket positivt for kvinnene. Ovenfor Gud var begge kjønn likestilte etter døden, og flerkoneri ble forbudt

• Kristendommen seiret totalt på midten av 1000-tallet. Olav den hellige ble framstilt som en seierrik konge som hadde brakt lykke med seg

• I 1045 kom halvbroren til Olav den hellige, Harald Sigurdsson, til Norge etter å ha tjenestegjort. Haralds presset Magnus den gode til å akseptere han som samkonge, og da Magnus døde året etter, ble han enekonge. Harald fikk navnet Hardråde

• Den norske kongen Harald Hardrådes nederlag ved Stamford Bridge i England i 1066 regnes som slutten på vikingtiden

• I flere tiår etter Harald Hardrådes fall i England i 1066 var det fred i Norge. Snorre Sturlason forteller i kongesagaene at byene vokte, at kongene bygde kirker, og at utenlandske kjøpmenn besøkte landet

• Olav Kyrre styrte fra 1067 til 1093 og grunnla Bergen

• Loven sa at alle kongesønner, ektefødte og uektefødte – hadde rett til å bli valgt til konge av bøndene på tinget når faren døde. Hvis de ble valgt, styrte de landet sammen i et samkongedømme, men det kunne lett føre til uvennskap og krig. Derfor hadde Olav Kyrre en stor fordel, han hadde ingen brødre og var konge alene

• I 1120-årene styrte Olav Kyrres sønnesønn, Sigurd Jorsalfare, i Norge. Han var konge alene. Kong Sigurd hadde sønnen Magnus som skulle overta etter faren

• Den første kongekroningen i Norden fant sted i Bergen i 1163. samtidig ble det vedtatt en tronfølgelov som forbød samkongedømme, og kongens eldste sønn skulle ha fortrinnsrett til tronen

• Sverre Sigurdsson kom til Norge i 1176 og påstod at han var uekte sønn av Sigurd Munn og at han derfor hadde rett til Norge krone. Sverre ble leder for en opprørsflokk som ble kalt birkebeinerne. Navnet kom at av birkebeinerne var så fattige at de ikke hadde råd til skikkelig fottøy. I stedet laget de sko av bjørkenever

• Vinteren 1202 lå kong Sverre på dødsleiet i Bergen. Borgerkrigstiden var over når Håkon Håkonsson ble konge

Storhetstiden (1217-1349)

• Det tok tretti år før paven ville krone Håkon Håkonsson. Blidgjort av en stor pengesum så lederen for den katolske kirken bort fra at kongen var født utenfor ekteskap

• Island, Grønland og Færøyene lå under han, og det store riket ble ofte kalt Norgesveldet. Norge handlet med mange land i Europa. Møtet med utlendingene var lærerikt. I England og Frankrike lærte nordmennene nye byggemetoder, og de norske festningene Akershus i Oslo og Vardøhus i Finnmark ble reist etter franske forbilder

• I storhetstiden økte kongens makt. Han delte landet i 50 områder som ble kalt sysler, og kongens sysselmenn og deres folk krevde inn skatt av bøndene og sørget for ro og orden. En sysselmann var utnevnt av kongen, og stillingen gikk ikke i arv

• I middelalderen steg folketallet. Regner med at Norge hadde om lag 170 000 innbyggere på 1000-tallet, og i år 1300 levde det mellom 300 000 og 450 000 mennesker i landet. De aller fleste var bønder

• Folketallet på Østlandet økte sterkest, og fordi det var nok jord å rydde der, vokste det om lag 3000-4000 gårder der

• I vikingtiden var gårdene selveid, men på Middelalderen leide flere. En leilending betalte leid jord med landskyld, som var korn, smør eller fisk.

• Dødeligheten var høy, gjennomsnittlig levealder godt under 30 år. Hovedgrunnen var at opptil halvparten av barna døde før ett år

• Gamle langhus fra vikingtiden ble byttet ut med årestuer med ildsted midt på gulvet og åpning i taket. Husene var kalde og trekkfulle, og gikt var en folkesykdom. De var også svært ureinslige, så lus, lopper og smittsomme sykdommer trivdes godt

• Bondefamiliene levde av det de selv produserte på gården. På årlige markeder byttet bøndene korn med fisk eller smør. Lin ble vevd tøy av. Husdyrhold var livsviktig, de gav kjøtt, melk og skinn

• Mann og kone drev gården sammen, og hvis den ene døde, giftet den andre seg fort. Det var viktig å være to til arbeid

• De fire viktigste byene i middelalderen i Norge var Nidaros (Trondheim), Bjørgvin (Bergen), Tunsberg (Tønsberg) og Oslo

• Byfolk hadde mye høyere status enn bønder, og håndverkene preget byene sterkest

• Håkon 5. Magnussen fikk ingen gutter, kun ei jente, Ingebjørg. Håkon tillate at hun kunne arve riket og at hun giftet seg med en svensk adelsmann. De fikk sønnen Magnus, men faren døde to år etter. Han ble konge i Sverige.

• Den dødssyke Håkon 5. ble urolig for kongedømmet, og fikk landets fremste menn til å sverge på å verne om riket. Da Håkon døde arvet lille Magnus Eriksson tronen og Norge og Sverige ble i personalunion

• drepte minst en tredjedel, kanskje halvparten av befolkningen på under ett halvt år. Også andre europeiske land, men Island slapp unna

• Etter 1350 kunne de som overlevde, overta den beste jorda. Hele bygder ble lagt øde, og folk flyttet fra smågårdene, til de største

• Landskylda gikk ned, avgiftene ble halvert. Inntektstapet svekket kongens maktapparat. Kirken greide seg bedre, den var landets største jordeier. Dødsfrykten var stor, så kirken fikk mange sjelegaver

• I 1343 vedtok riksrådet at Magnus Erikssons sønn Håkon skulle være konge i Norge. Personalunionen med Sverige ble oppløst. Sverige mente at tyskeren Albrecht kunne ta bedre vare på den svenske adelens interesser. Det innledet strid mellom to dynastier (kongehus) om makten i Norden

• Håkon 6. og Margrete fikk sønnen Olav, han ble valgt til dansk konge. Olav arvet den norske kronen i 1380, og da begynte den lange unionstiden mellom Danmark og Norge, og skulle vare helt til 1814