I tidligmiddelalder, etter kollapset av romerriket, så ble den katolske kirken en viktig institusjon i Europa. Den hadde en sentral rolle i å bevare kulturen og lærdommen fra antikken, og var også en viktig sosial institusjon. Kirken hadde også en viktig rolle i å gi moralsk veiledning til befolkningen.
En viktig faktor i kirkens maktovertagelse var dens evne til å organisere seg selv på tvers av regionale grenser, noe som gjorde den til en viktig faktor i å skape en følelse av fellesskap i Europa. Denne organisasjonen var preget av en hierarkisk struktur med paver, biskoper og prester som rapporterte til høyere autoriteter i kirken.
Kirken hadde også en viktig rolle i utviklingen av klostrene som ble sentrale institusjoner i kristenheten, og var også sentrale i å spre kristendommen til nye områder gjennom misjonærarbeidet.
Gjennom samarbeid med konger og andre makthavere, ved å gi dem moralsk og spirituell legitimitet, og ved å delta i å løse sosiale og politiske konflikter. Kirken bygde også ut sin makt gjennom å utvikle en omfattende juridisk system, kanonretten, som hadde myndighet over både kirkelige og sivile saker.
Et annet viktig verktøy for å utvide makten var Kirkens kontroll over kunnskap og lærdom. Gjennom å kontrollere skolene og bibliotekene, kirken sikret at det var deres versjon av historien og læren som ble formidlet til befolkningen, og dermed sikret at deres autoritet ble anerkjent.
Kirken sin makt økte gradvis i tidlig middelalder, og den kom til å spille en sentral rolle i sosiale, økonomiske og politiske saker i mange land i Europa.