Opplysningstiden Historie Vg2-3 | Sammendrag

Tiden fra slutten av 1600-tallet og fram til år 1800 blir kalt opplysnings tiden i Europa og Nord-Amerika. Det ble gjort store framskritt i naturvitenskap, og filosofer kom med nye tanker om hvordan menneskene burde organisere og styre samfunnet. Opplysningstidens tenkere satte fornuften i høysetet, og for dem var menneskenaturen grunnleggende god. De var utviklingsoptimister: Verden kom til å gå framover både når det gjaldt vitenskap, teknikk og moral, og veien til det opplyste, siviliserte samfunnet gikk gjennom å spre utdanning og kunnskap til så mange som mulig. Opplysningstidens talsmenn mente at deres tanker og ideer var gyldige for alle mennesker til alle tider; de var universelle.

Noen opplysningsfilosofer var ateister. De mente at troen på en allmektig gud stred mot all fornuft. Men de fleste var deister. De mente at en gud hadde skapt verden, men han styrte den ikke. Det hadde han overlatt til menneskene og deres forstand. Opplysningsfilosofene bante veien for en sekularisering (verdsliggjøring): Flere og flere mennesker begynte å oppfatte verden gjennom fornuft og vitenskap og ikke gjennom religiøse forklaringer.

Opplysningstiden var også en avgjørende periode for den moderne politiske tenkningen. Eneveldet som styreform fikk konkurranse fra demokratiske ideer. Forestillingen om at alle mennesker var født med naturlige rettigheter satte enkeltindividet i sentrum på en helt annen måte enn før. Tanken om frihet, likhet og grunnleggende rettigheter presset fram store endringer i de politiske systemene i Amerika og Europa. 


Was this helpful?

0 / 0