Norges omfattende demokratiseringsprosess

Norge var lenge et land uten verken grunnlov eller et eget statsoverhode. Derfor virker det kanskje imponerende at Norge utviklet seg gjennom 1800-tallet til å bli en selvstendig demokratisk nasjon uten noen form for imperialistisk preg. Hovedåret betegnes som var 1884. Dette var året hvor en mann ved navn Johan Sverdrup ble valgt til statsminister i Norge, som den første med støtte fra en folkevalgt majoritet på Stortinget. Dette i seg selv betegnes som et stort steg på Norges vei til dagens demokratiske stat. Dette får allikevel en til å undre. Hva gjorde egentlig Norge mer demokratisk gjennom det 19. århundret? Og på hvilken måte påvirket Sverige demokratiutviklingen i Norge i unionen fra 1814 til 1905?
 
Norges demokratiseringsprosess framvekker ambivalente følelser. Tolkningen av selve prosessen kan bli vinklet fra flere ulike synspunkter, men får allikevel frem hvordan demokratiseringsprosessen ble beriket av opplysningsfilosofens tanker og ideologier, og samtidig en gjennomgående revolusjonistisk tanke spredt rundt i Europa på begynnelsen av 1800 tallet. En måte å tolke dette på, er å se på demokratiseringen som en av flere lengre prosesser som hadde ulmet under overflaten i lange tider. Allikevel kom det sterkt og noenlunde diffust frem, denne altomveltende demokratitanken som virker gjennomsyret både i grunnloven, men samtidig også i majoriteten av befolkningen.
En annen vinkling kan være at tidsmessig korte hendelser dyttet på den storstilte demokratiutviklingen. En pleier å se på ulike deler av historien som en kombinasjon av både lengre og kortere prosesser som til sammen gir en helhetlig forståelse av aspektet en undersøker.
 
Fra middelalderen var de tre skandinaviske, Norge, Sverige og Danmark under en trone i Kalmarunionen. Denne unionen varte respektivt, fra 1397 til 1523. Etter at Sverige brøt ut av denne unionen, sto Danmark og Norge igjen, og ble et tett sammenknyttet lydrike med sentrum i  Danmarks nåværende hovedstad; København. Under Danmark, hadde ikke Norge vært noe demokrati. Denne tankegangen hadde aldri vært noe omfattende under denne tidsperioden, noe som helst sted i verden. Danske embetsmenn hadde styrt landet på oppdrag fra tronen i København. Etter 1814, i union med Sverige, ble Norge gradvis mer demokratisk. Dette som hovedårsak ved at vi fikk vår egen grunnlov, og samtidig inspirasjon fra opplysningstidsfilosofer. Norge var i større grad selvstendig (under en union med Sverige) enn under Danmark, med vår egen regjering og grunnlov – selv om vi allikevel teknisk sett sto under den svenske kongen Karl.
Danmark ble i 1814 tvunget til å avstå Norge til Sverige gjennom Kieltraktaten. Selv om Norge nektet å godta avtalen, kunne man ikke måle seg med stormaktenes press og militære styrker. Det fattige bondelandet Norge, først låst fast til Danmark, og senere til Sverige, utviklet seg til å bli et selvstendig demokrati.

 

Grunnloven fra 1814 var særdeles demokratisk for sin tid. Her på Eidsvoll slo man fast noen hovedprinsipper basert på læren fra flere opplysningsstidsfilosofer.  Alle Norske borgere skulle ha ytringsfrihet (Inspirert av filosofen Voltaire), maktfordelingsprinsippet inspirert av den franske filosofen (Montesqieue), og at makten skulle i siste instans ligge hos folket (Rousseau). Maktfordelingsprinsippet implementert av Montesqieue og hans tankegang, bidro til å fordele makten hos 3 statlige instanser. Disse er i dag fordelt hos Stortinget (den lovgivende makten), Regjeringen (den utøvende makten), og Domstolen (den dømmende makten). Dette prinsippet ble utarbeidet av Montesquieu for å forhindre maktmisbruk, samtidig for at de 3 statlige instansene ikke skulle ha noen type form for sosial kontroll over hverandre.

 

I perioden mellom 1814 og 1905 var Norge i en svak union med Sverige. De direkte konsekvensene av vår union med Sverige, var at kongen og utenrikspolitikken var svensk, men ellers var den generelle fordelingen mellom disse 2 landene veldig rettferdig. I motsetning til under Danmark, hadde Norge nå betydelig større selvstyring – nå hadde man til og med en egen, norsk grunnlov. Dette i seg selv bidro til en sterkere nasjonalistisk tankegang, og ønske om et fritt og selvstendig Norge med egne statlige instanser og ting som eget norsk universitet og bank.

 

Bøndene og den voksende middelklassen i byene søkte etter hvert politisk innflytelse. Bøndene utfordret etterhvert makten til embetsmennene, som frem til da hadde vært landets elite – økonomisk, politisk og kulturelt. Embetsmennene mistet sakte, men sikkert sine maktposisjoner, og ”vanlig” folk fikk stadig mer innflytelse i Norges politikk. På bygdene ble det lokale selvstyret nedfelt i formannskapslovene fra 1837 etter ganske masse press fra bøndene og den politikken de fremmet

 

I løpet av 1800-tallet ble den norske befolkningen mer enn doblet. Frem til midten av århundret levde de fleste i Norge av jordbruk, og var generelt lite interessert i politikk. Derfor brydde ikke den gjennomsnittlige nordmannen seg om landets politikk, ei heller hvilket land man tilhørte. Dette i seg selv var en demoraliserende periode, hvor den nasjonalistiske tanken som i ettertid har hatt så stor influens, ikke var fremtredende.

 

Man kan si at bøndene i Norge først på 1830-tallet fikk selvtillit og ordentlig selvstendighet. Da fikk man flertall på Stortinget, (hvilket gjorde at Stortinget ofte ble omtalt som et bondestorting) og forsto at man faktisk kunne gjennomføre ting. Bøndene fikk gjennom flere forslag om kommunalt selvstyre, og på denne måten mistet embetsmennene sin totale makt over landet. Gjennom årene som gikk, ble det dannet bondevernforeninger, og ut ifra dette, vokste en motbevegelse mot embetsmennenes politikk. Denne bevegelsen ble kalt Venstre, mens embetsmennene samlet seg i Høyre. Disse partiene og deres politikk gjenspeiler seg blant majoriteten av befolkningen i Norge, allerede i dag også. Dette ser man blant annet ved at Høyre og dens politikk ofte baserer seg på tankegangen til de rikeste i Norge, selv om dette er motsatt for venstre som heller tar for seg å utjevne sosiale forskjeller og ulikheter på best mulig måte.

 

Stemmeretten i Norge er et tydelig tegn på hvordan demokratiseringen økte i Norge, og hvordan denne demokratiske tankegang var styrket i Europa. I 1814 fikk høytstående menn stemmerett (først og fremst embetsmenn, byborgere og bønder). Dette i seg selv var en sakte prosess, før man i 1898 vedtok i Stortinget, at alle menn (25 år +) skulle få stemmerett. I 1913 fikk alle kvinner (25 år +) stemmerett. Dette var tidlig i forhold til mange andre land på denne tiden.

 

Kongen kunne egentlig i realiteten nærmest styre landet veldig fritt. Han hadde nemlig en utsettende veto, så han kunne drøye en beslutning fra Stortinget tre ganger, og med tanke på at Stortinget møttes hvert tredje år, kunne altså kongen utsette lover i hele ni år. Samtidig kunne han også sette i kraft ulike midlertidige mellom hver stortingssamling. I tillegg til var det kongen som valgte ut hvem som satt i regjering, hvor han selvsagt valgte lojale embetsmenn. Med andre ord hadde han praktisk talt makt til å ha de lovene han ønsket. Dermed fremmer dette tanken om at det ikke var en så selvstendig stat som man tenker at den egentlig var.

 

Parlamentarismen ble ikke vedtatt i grunnloven før i 2007, men er likevel gjennomført i praksis siden 1884, da Johan Sverdrup ble statsminister med flertallet av Stortinget bak seg. Utover 1800-tallet økte antallet av bønder i Stortinget, imens staben av flere embetsmenn sank tilsvarende i antall. Dette medførte i at makten fra overklassen, gikk heller mer over til middelklassen. Etter året 1884, fikk kongen enda mindre reell makt, dette siden regjeringen overtok den reelle styringen av landet. Regjeringen ble nå valgt etter flertallet i Stortinget,  hvilket gjorde demokratiet i Norge sterkere. I 1905 løsrev man seg allikevel fra unionen med Sverige, og fikk en egen konge (som egentlig var av dansk opphav)

 

Sverige valgte ut en fransk general under Napoleon, Jean Baptiste Bernadotte, til å bli tronarving i Sverige. I 1809, får Bernadotte derimot navnet Karl Johan, som konge. Han ønsket å samle Sverige og Norge, men lyktes ikke – dette i seg selvresulterte i at Stortinget ble sterkere og fikk større makt til å få frem lover. Det at Sverige godtok at Norge hadde en egen grunnlov, kan ha vært avgjørende for hvordan demokratiets utvikling har vært. Gjentatte ganger prøvde Karl Johan å endre grunnloven slik at den skulle utvide kongens (hans egen) makt i Norge.

 


Norges omfattende demokratiseringsprosess

https://snl.no/Norsk_historie_fra_1815_til_1905

https://snl.no/Norges_politiske_system

https://snl.no/Montesquieu

https://snl.no/Grunnloven

https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_unioner

https://snl.no/Unionsoppl%C3%B8sningen_i_1905

 

 

Was this helpful?

0 / 0